[My]

Jeg mener både straff og belønning er helt feil i dette tilfellet. Dette er ikke viljestyrt, separasjonsangst er også en angst. Man kan ikke lokkes med premier for å overvinne en angst, problemet må jobbes med på en annen måte.

Yngstejentas bestevenninne har det på samme måte, det har vært bedre og verre perioder, men fortsatt i var det problematisk gjennom hele andreklasse. Det hjalp om de fikk følge henne inn i klasserommet, og levere henne direkte til læreren. Men det var store problemer på dager med vikar. De har etter hvert laget avtaler om hvor de skal si hadet, på trappa, og etter hvert i porten. Avtale om å møte venner og gå inn sammen. Dette har de gjort i samarbeid med helsesøster og psykolog. Få rutine på hvordan leveringen skal foregå, bli helt trygg i denne situasjonen først, før man går et skritt videre. Nå, i tredje, følges hun bare et stykke på skoleveien, og går resten selv, sammen med venner. Det er en stor seier. Men fortsatt er det problemer på dager hvor det skal skje noe hun ikke er helt sikker på hva går ut på. Da må fortsatt foreldrene bli med inn, og nakke med/levere direkte til lærer.

Det er selve separasjonen som er problemet her også, når først foreldrene har gått er hun trygg, blid og fornøyd. Men for henne har det vært viktig å ta det i hennes tempo, presses hun for mye blir det bare verre. Husk at det er relativt tidlig i skoleåret enda, og det er slett ikke uvanlig. Venninna til jenta mi er nok et mer ekstremt tilfelle, jeg har sett mange som har grått ved levering de første månedene.

Levering direkte til lærer, eller avtale med venner, og samme rutine hver dag er vel mitt beste råd. Veldig trinnvis tilvenning til å bli mer og mer selvstendig, men stabilitet og trygghet i ett trinn før man går opp det neste. Og ikke minst god tid, start tidlig, ha god stemning og unngå stress om morgenen.