[emm]

Bowie, jeg glemmer aldri mitt første møte. Min venninnes bohemske og noe dramatiske storesøster satt bak sine bead curtains, som skilte det lille private avlukke hun hadde fra vår veldig irriterende tilstedeværelse. Vi fikk være der hvis vi satt helt stille på senga og høret på en knitrende LP hun elsket. Og vi forstod at dette var viktig, dette skulle vi ikke kødde med. Albumet var Scary Monsters (And Super Creeps), og sangen var Ashes to Ashes. Musikken snakket til meg, jeg forstod ikke teksten, men den ga meg følelser. Og omtrent alt jeg likte etter det, som formet meg gjennom 80-tallet, var inspirert av denne mannen. Nå skulle det vel godt gjøres å finne musikk som ikke hadde hentet inspirasjon herfra i dene tidsepoken, Bowie og Roxy Music bygget vel hele grunnmuren 80-tallets New wave stod på. Men jeg glemmer det liksom ikke, dette første møtet. Nei, dette var rart alt sammen, han etterlater seg mer enn de fleste.