[Vianne Rocher]

Jeg hadde en siamesersønn før jeg fikk menneskebarn og han var innekatt. Det var han pent nødt til all den tid orientalere ikke har underpels. Jeg synes det var ganske masete med innekatt. Orientalere er av den intense sorten og oppfører seg som en ivrig hund på mange måter. Prater, følger etter deg over alt, vil være en del av flokken døgnet rundt (f.eks. ligge oppå deg i sofaen og så bryte seg inn på soverommet og legge seg i midten med hodet på puta og kroppen under dyna. True story!) og åpner skuffer, dører, skap etc. Og han var/er fantastisk til å apportere. Han ville gjerne være ute da, så på sommeren fikk han lov til det, problemet ble da at han ville være ute når det ble kaldt også, men bare i 10 min. i slengen. Så ville han inn, og så ville han ut igjen, og sånn kunne han holde på hele kvelden. Fikk han ikke ble han sint og hadde "tantrums" rundt i huset. Når vi flyttet for å bo i tredje etasje i en blokk en stund, ble han adoptert bort til kattevakten vår og der bor han enda.
Moral: skulle jeg hatt innekatt av typen orientaler igjen, ville jeg hatt to slik at de hadde selskap og underholdning i hverandre. Jeg ble faktisk lei og sliten av å være vår katts beste venn og reservemor fordi de krever såpass mye og tar sånn plass.

Veldig koselig med en katt som gir så mye tilbake også så klart! Det et jo gøy når de prater og blir med deg for å sortere klær på vaskerommet .