[Gaia]

Jeg tror ikke nødvendigvis negativitet er det samme som realisme. Folk som er overdrevent negative undervurderer ofte seg selv, og overvurderer faren for at noe skal gå galt. Mennesket kom seg ikke ut av hulen fordi vi var negative og redde for endringer, foråsiresånn. Jeg tror heller det var en kombinasjon av optimisme (dette har jeg ikke gjort før, så det får jeg sikkert til) og nødvendighet (alle sulter her vi er nå, så da må vi finne på noe, for at vi ikke skal dø ut).

En viss missnøye og/eller eventyrlyst er rett og slett nødvendig for å drive endringer. Er man mett og fornøyd der man er, så gidder man ikke endre seg.

Når det er sagt, så tror jeg at mange endringer drives av behovet for nettopp hverdagslykke. At man ikke har det bra i hverdagen, og trenger å gjøre noe med det. Og endringene kan gjøres enten på micro eller makro-nivå, alt etter som hvilken type man er og hvor misfornøyd man er der man er. Jo større innsats som kreves for å gjøre en endring, jo mer misfornøyd må man være for å sette i gang.

Jeg hater f.eks. å pusse opp. Det samme gjør mannen, hvilket har ført til at vi har bodd i et hjem vi har vært ganske misfornøyd med de siste årene. Fordi det har vært slitt, stygt og upraktisk. Men det måtte ganske mye kjiphet til før vi endelig ble motiverte nok til å gjøre nødvendige grep. Og når jeg ser hvor latterlig lykkelige og fornøyde vi er over det vi har gjort, så er det en motivasjon til å stå i resten av det som må til for at vi skal bli fornøyd med helheten.

Jeg blir nemlig hverdagslykkelig av stuen og kjøkkenet mitt, noe jeg ikke ble for et halvt år siden. Og jeg husker godt hvor latterlig lykkelig jeg ble av å ha nytt bad i den forrige leiligheten vår. Noe som er verdt styret som kreves for å pusse opp de to uholdtbart slitne badene våre.