[nokon]

Opprinnelig lagt inn av Guava, her.

Med tanke på psykisk sykdom er ventetidene uforsvarlig lange. I praksis er det mange som er syke som ikke har mulighet til å få behandlingen de trenger før det har blitt så alvorlig at behandlingen blir mer krevende og fraværet veldig mye lengre enn det hadde behøvd.

Og med tanke på psykisk sykdom så snakker jeg ikke om dem som "bare" kan ta seg sammen og vipps så er de friske. Jeg snakker om sykdom og det er like reell sykdom som en sprukken blindtarm.

Ikkje bare det, men òg det at det tar lang tid å diagnostisere riktig og få folk inn til behandlar med riktig kompetanse. Veldig mange av dei eg har møtt i psykiatrien har begynt med angst, depresjon eller samanbrot av eit slag og så etter veldig mange rundar viser det seg at det er langt meir komplekst enn først antatt. Angst kan vere ein lettare psykisk lidelse, men det kan og vere symptom på noko langt tyngre.

Dette er grunnen til at eg stusser over tanken om pakkeforløp i psykiatrien. Viss ein person kjem inn med depresjon og det viser seg at depresjonen er eit symptom på noko langt meir komplekst, vil det bli ny henvisning og ny ventetid? Og kva med alle sjukdommane som ofte heng saman? Er spiseforstyrrelsen eit problem eller eit symptom på noko anna? Og så vidare. Det er mykje lettare å operere med pakkeløp i somatikken.