Sv: Det er et folkehelseproblem at folk tar tankene sine altfor alvorlig
Jeg har også hørt på Wilhelmsen, og jeg satt og rødmet, for jeg følte at han satt og snakket direkte til meg. Jeg kjente meg litt vel godt igjen. Så jeg kjøpte sporenstreks boka hans. Og jeg har tenkt mye på det. For et par år siden fløy jeg til legen med det ene og det andre. Reelle plager, ja visst, men det var PLAGER, og overhodet ikke alt det farlige jeg mente det kunne være. Jeg var innom både MS, diabetes og diverse typer kreft. Men nei da, alt som plaget meg gikk da over etter hvert. Og hva skjedde? Jo, jeg ble reelt syk. Først måtte jeg fjerne ørespyttkjertelen, og så fikk jeg ulcerøs proktitt. Da ble jeg litt sånn: Ke? . Her hadde jeg sett for meg alle verdens sykdommer og plager som kunne ramme meg, og når det først feilte meg noe, så var det to ting jeg ikke hadde HØRT OM EN GANG! 
Jeg har fortsatt tidvis helseangst, men er i det minste klar over det. Og jobber med meg selv hele tiden for ikke å la det ta overhånd. Og jeg jogger ikke for å leve til jeg blir hundre, altså. Jeg er av den oppfatning at helse har med mye med flaks å gjøre. Så jeg jogger fordi ANDRE mener trening har så innmari mye med helse å gjøre, slik at ingen skal komme her å si "jammen, du trener jo ikke" dersom jeg faktisk skulle bli syk en dag.
__________________
En stor og en liten (94 og 02)
Ikke la det aller beste bli det godes fiende
|