[Bayone]

Opprinnelig lagt inn av Lille*My, her.

Her er referat fra helgas Pokemondrama.

Far og tre barn styrtet ut av huset fredag kveld, fordi Dragonite gjestet nabolaget. 11-åringen (familiens store følelsesmenneske) kom hjem, oppløst i tårer, trampende og fresende, fordi den hadde sluppet unna, og hun hadde brukt opp absolutt alle sine pokeballs og greatballs. Og det gjorde ikke saken bedre at lillesøstra (som ikke engang er særlig opptatt av pokemonspilling) klarte å fange den. Verden gikk rett og slett under, intet mindre. Hun hadde avtalt å gå på pokemonjakt hele lørdagen, sammen med hele vennegjengen. Nå var det ingen vits, for hun hadde INGENTING igjen. Knapt nok noe å leve for.

Jeg måtte mobilisere alt av trøst og moralpreken og perspektiv og barna i afrika og full pakke, før hun fikk sove den kvelden. Vi har en tursti i nærområdet med veldig mange pokestops etter hverandre, så jeg sa hun fikk ta en tur der lørdag morgen og samle baller før hun skulle ut med vennene. Vel. Da jeg stod opp lørdag morgen var hun og pappaen vekk, men min far som var på besøk kunne rapportere følgende:

Hun hadde stått tidlig opp, og gått optimistisk ut for å ta pokestops, og kommet tilbake om mulig enda mer rasende enn kvelden før. Turstien var, av alle ting, stengt for anledningen. Så i raseri hadde hun avinstallert og slettet hele spillet fra telefonen sin, og skulle ALDRI spille Pokemon Go igjen (jeg var egentlig bare glad til at hun ikke hadde knust hele telefonen). Drama, drama, drama, mannen hadde stått opp, hadde fått roet henne ned, reinstallert spillet, og tatt henne med i bilen, for å kjøre rundt og ta pokestops før frokost. En halv time senere var de tilbake, med en viss pokeballbeholdning reetablert, og humøret mange hakk bedre. Og da vennene litt senere kom på døra, til alt overmål med kjæresten hennes (som er bror til ene venninna) på slep, strålte hun som ei sol og kvitret som ei lerke da hun gikk. Da hun la seg den kvelden var hun dødssliten etter å ha gått flere mil, og komplett lykkelig, fordi hun hadde hatt det sååååå gøy på pokemonjakt.

Skal si det går opp og ned her i livet, jeg kan jo ikke annet enn å le.

Det der høres akkurat ut som 12-åringen her i huset. Dette kunne fint vært et scenario her i heimen. Høyt oppe og langt nede