[Agent Scully]

Sitat:

Vognmani i sin pureste form handler om å i første omgang innhente mest mulig informasjon om vognmarkedet og deretter nøye definere sitt vognbehov, samt rangere de ulike krav man måtte ha. Videre handler det om jakten på den best tenkelige konstruksjonen som dekker de behov man måtte ha, innenfor de budsjettkrav man setter. Design er underordnet fuksjon, men form følger ofte funksjonalitet.

Etter at man har ervervet sin ultimate doning vil en vognoman gjerne få dele sin ekspertise og unngå at andre begår bomkjøp innenfor sitt prissegment. Utenforstående vil gjerne oppleve denne misjoneringen som plagsom og støtende. Men for den vognomane blir det å spre budskapet om at man kan slippe å slepe på så mye som 10 kg ekstra en sentral del av å leve ut sin overbevisning.

Fordi innovasjon og nytekning ofte innebærer en fullstendig omrokkering på vedtatte designnormer vil ofte de nyskapende vognene fremstå som fremmede og truende for den gjevne lekmann. En vognoman vil derfor kunne ha behov for å både treffe likesinnede og for å vise omverdenen hvilken vognlegning den vognomane har. For en vognoman kan det være vel så viktig å vise for omverdenen at han/hun (ok, mest hun) har tatt en kalkulert risiko og våget å velge en vogn som representerer en radikal redesign av vognkonseptet fordi det gir et uttall av positive ringvikninger på familien, som å vise at den vognomane har penger eller sans for matchende tekstiler.

Dette var bare et utdrag av hovedoppgaven min: "Vognomani som pseudosykotisk tilstand i et sosioøkonomisk perspektiv" (Kif et al. 2007)