[Darth]

Opprinnelig lagt inn av Katta, her.

Er det mulig å tenke seg fravær av religion i et samfunn som også befolkes av religiøse mennesker? Religion er for mange noe ganske annet enn en fritidsaktivitet eller et politisk standpunkt. Det oppleves som en del av en selv og hele livet. Jeg vil synes vi får et betraktelig fattigere samfunn dersom mennesker forventes å skjule en så viktig del av identiteten i det offentlige rom, og jeg er redd for at en privatisering her fremmer fundamentalisme. Jeg ønsker for mine barn at de skal få oppleve andre menneskers religionsutøvelse på nært hold. Jeg håper virkelig at det ikke er bare en omvisning de får i moskeen og synagogen.

Jeg er ikke så redd for å ta med meg barna i religiøse arenaer, men jeg kjenner at jeg blir provosert når presten på julegudstjenesten i regi av skolen sier: Sammen ber vi Herrens bønn. Og de sangene ungene øver inn til påske kan ikke sees som annet enn religionsutøvelse og forkynning, dramatisert med palmeblader og hallelujah og alt som hører med. Da er man ikke lenger en opplever av andres religionsutøvelse, men en deltaker. Da blir julegudstjenesten en ekskluderende arena som ikke gir rom for barn som har andre livssyn. Det er vanskelig for meg å forstå hvorfor Høyre mener at dette er en spesielt viktig tradisjon.

Jeg har jobbet i skolen i ganske mange år nå, og da jeg jobbet med norskopplæring for flyktninger besøkte vi alltid kirken (og andre steder) med ujevne mellomrom. Booket tid hos kirketjener og fikk omvisning og snakket om tradisjoner, f.eks. barnedåp. Opplevde aldri at det var særlig kontroversielt for deltakerne, men så var det også så langt fra forkynnelse som man kan komme i et religiøst hus.

(Jeg er medlem i den norske kirken, i den grad det er relevant informasjon.)