[My]

Jeg er hjertens enig med Zinatara, sanger er noe ganske annet, for meg i alle fall.

Joda, en bønn for meg er bare ord, et oblat er bare kjeks, vannet i døpefonten er bare vann. Ingen tar skade av en skvett vann på hodet, eller å spise en tørr kjeks. Og ordene som sies er jo bare tomme ord for en ateist, så hvorfor skal man ha problemer med det?

Jeg har problemer med det på grunn av at jeg føler at det blir respektløst overfor presten og andre som tar det seriøst. Jeg har ingen problemer med å være i kirka under en gudstjeneste, synge med på sangene og høre på det presten sier, men jeg sier ikke trosbekjennelsen, mottar ikke nattverd og døper ikke barna mine. Jeg har heller ikke problemer med at ungene mine er med på gudstjeneste, så lenge de velger det frivillig. Men jeg forstår om andre har det, og synes ikke det hører hjemme som et sosialt arrangement på skolen.

Mest av alt blir jeg provosert av folk som uttaler at "det bør være greit for alle at ... ", "man tar da ikke skade av ..." og "såpass må man da tåle". Det er ganske arrogant å sette seg over andre på den måten, og bestemme hvor deres grense skal gå når det gjelder en så personlig ting som religion. Jeg uttaler meg aldri om hva kristne, muslimer eller andre religiøse, eller ateister, for den saks skyld, bør og ikke bør tåle, av det som strider mot deres overbevisning, og jeg forventer det samme i retur. Igjen, det handler om respekt.