[My]

Opprinnelig lagt inn av zinatara, her.

At man er ateist betyr ikke at man ikke har et livssyn. Og mitt livssyn legger stor vekt på ærlighet, respekt for andre mennesker og frihet. Og for meg har ord og tanker stor makt, både det jeg sier til andre og det jeg sier til meg selv. Derfor vil ikke jeg stå og lyve ved å bekjenne meg en gud jeg ikke tror på, for meg vil det være løgn og respektløst overfor de menneskene som faktisk tror på denne religionen.

Dette. Andre tar religionen og Guds ord svært alvorlig. Da oppleves det som feil for meg å leke at jeg gjør det samme. Ikke fordi jeg tror jeg får straff fra min ikke-eksisterende gud, men av respekt for de som tar det alvorlig.

Det jeg ikke skjønner er hvorfor du absolutt må forstå hva som er vanskelig for å kunne godta det. Kan du ikke bare innse at det er vanskelig for noen, når de sier det, fordi folk er forskjellige? Som sagt, jeg går ikke inn for å forstå hvordan religiøse tenker, og krever ikke at det forklares for meg, på en måte som gir mening, for at jeg skal godta hva de opplever som ok og ikke. Jeg begynner i alle fall ikke å argumentere for hvorfor de burde føle det motsatte. Opplever de det ikke som ok så er det nok for meg.