[My]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Som en med en tidvis nær og fortrolig gudsrelasjon, så vil jeg bare si at det aldri plager meg at folk er tilstede og/eller deltar med en mindre, evt. ikke-eksisterende, gudsrelasjon. Det oppleves overhodet ikke respektløst, ikke minst fordi jeg virkelig ikke aner noe om hva slags bakgrunn de er til stede med uansett. Troende kommer jo i alle slags former (uttrykksformer), så med mindre folk kom togende inn med korset opp-ned og en tent fakkel, så hadde jeg antagelig aldri løftet et øyebryn.

Men jeg hører ofte folk si det samme som deg, at det er respektløst overfor de troende. Jeg tror ikke de troende opplever det sånn.

Jeg opplever det som ubehagelig og respektløst, fordi jeg ikke liker å lyve, eller gjøre noe som på grensa til latterliggjør andres tro. Selv om andre synes det er helt ok at jeg lyver så liker jeg ikke å gjøre det likevel. Det har med mitt livssyn og min moral å gjøre. Og jeg skjønner ikke hvorfor det er vanskeligere å respektere det enn å respektere at en kristen ikke vil gjøre noe som går ut over sin moral og overbevisning.

Er det fordi min vegring for falskhet kommer av personlig opplevelse av rett og galt, og ikke på grunn av pålegg fra en religiøs leder eller redsel for guddommelig straff? Hadde det vært lettere å akseptere dersom jeg hadde en religion der en guddom forbød falskhet?