[Skilpadda]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg syns denne diskusjonen ble interessant, og måtte tenke litt over hva jeg selv føler rundt dette. Jeg deltar for eksempel med liv og lyst i den syngende delen av liturgien i kirken, fordi den på en måte oppleves som veldig "bare sang. Mens jeg aldri deltar i bønn eller trosbekjennelse. Det føles mye mer "si noe man står for" når man sier det høyt, enn når man synger det. Ikke rasjonelt, men det er sånn det føles. Å stå og si trosbekjennelse føles som å stå og ljuge høyt. Ikke "farlig", men ubehagelig.

(På samme måte føles det å synge "Å, du som metter liten fugl" for maten helt ok, det var det "fuglebordverset" vi alltid sang hjemme. Mens "Gledens Herre, vær vår gjest" kjennes litt ekkel ut, litt i overkant "gudelig". I HVERT fall ikke rasjonelt!! Men reelt for det.)

Jeg føler det personlig omtrent som du beskriver det her, Polyanna.

Men jeg synes det er viktig å forstå og helst respektere (ikke at jeg mener du er respektløs, altså, Poly) at grensen for hva man føler det er greit og ugreit å delta på kan variere, både blant ateister og blant ymse religiøse. Det at jeg som ikketroende synes det er greit å være til stede på en gudstjeneste, men ugreit å delta i nattverd, betyr jo ikke at det dermed er opplest og vedtatt at slik er det, og der er grensen, for ikketroende. Og det at én kristen kan synes det er helt greit å delta i jødiske eller buddhistiske ritualer - eller for den del synes det er helt uproblematisk at ikkekristne "bruker" kristne ritualer og tro som nostalgisk kos - betyr jo ikke at det dermed er fastslått eller universelt sant at disse tingene er uproblematiske for alle.