[kie]

Opprinnelig lagt inn av Elin, her.

Det er en heeelt annen diskusjon, det er jeg enig, men kom ikke å si at misunnelse ikke eksisterer, for tror man det, ja da er man rimelig blind og godtroende.

Jeg skjønner virkelig ikke de sprangene tankene dine tydeligvis tar når du leser andres innlegg i denne tråden. Ingen her har vel sagt at misunnelse ikke eksisterer?

Og siden du tydeligvis vet at den og den innerst inne er misunnelig, men ikke sier det til noen...Når ble du tankeleser?

Jeg synes det er helt på trynet å møte ekstremt gode poeng fra sine "kritikere" med en lettvint "alle er så misunnelige på meg"-greie. Jeg beklager, men da ser jeg både tyggisbobler og tvinning av blonde lokker. For så urteit blir det.

Min motvilje bunner dessverre ikke mest i miljøhensyn, selv om jeg skulle ha likt å ha kunnet sagt det og synes miljøargumentene er gode og noe jeg er enig i. Men selve motviljen kommer av den mentaliteten jeg ofte synes jeg ser ligge bak overforbruk. For meg så virker det så til de grader overfladisk, egoistisk og kunnskapsløst. Og ja. Siden jeg setter pris på innsikt og sånt hos medmennesker så gjør det for meg en forskjell om folk f.eks. behandler ting pent, selger eller gir bort etterpå osv. Selv om det kanskje er nøyaktig samme innkjøp.

Når det gjelder folk som bruker store deler av sin fritid på å jakte på nye, dyre gjenstander så finnes jeg ikke misunnelig. Det handler ikke om at jeg er et edlere menneske eller noe sånt, men at jeg ikke kan fordra handleturer og styr. Gi meg derimot et større gavekort på Amazon.com.... :drømme:

Det jeg derimot kan forstå, er gleden over å skulle kjøpe noe man har spart til og prosessen med å velge mellom forskjellige produkter. Men for meg er jo dette at man må vente litt, spare litt osv. halve gleden. Så da kan jeg på en måte forstå en del av det som er fint med å kjøpe ting. For all del. Men jeg tror man går glipp av noe når det går inflasjon i det.

Men misunnelse?
Nope.

Kanskje fordi jeg føler meg veldig rik på det som betyr noe for meg? Jeg er tilfreds med eget liv og bruker kreftene mine på å forbedre det fremfor å skule så mye til sidemannen. Jeg vet jo også at en del av de som flotter seg med forbruk egentlig ikke har råd til det og kan vel ikke akkurat si at jeg misunner dem den smellen som kan komme den dagen livet forandrer seg. Jeg vet om flere tilfeller der det for et par år siden var sydenturer, husbygging, nye biler, det siste og nyeste innen alt osv. og hvor det nå er uførhet, samlivsbrudd, søvnvansker, kreditorer, tvangssalg og en utmattende sjonglering med regninger som alle er like viktige. Jeg misunner ikke i det hele tatt.

Men jeg gleder meg på vegne av de som nå faktisk klarer å finne glede i andre ting enn kjøpefesten. Det har vært mange morsomme spleisemiddager, mye humor, kreative julegaver og fine samtaler. Ting det omtrent ikke var rom for før. Selv med den belastningen dårlig råd gir så må jeg innrømme at jeg ser på f.eks. en av de jeg kjenner best og ser at hun aldri har virket lykkeligere. Om noen år vil økonomien være på rett kjøl igjen og hun vil sitte der med en rimelig god ballast i forhold til hva som virkelig betyr noe. En del av kjøpefestvennene forsvant jo så fort hun ikke hadde råd til å være med på moroa lenger. Istedet har hun venner som virkelig er der og setter pris på henne.

Faktisk må jeg innrømme at hun selv har blitt veldig mye mer likandes, empatisk og morsom å være sammen med enn da alt bare handlet om shopping, utseende, klær, frisør osv. Jeg er utrolig glad på hennes vegne og gleder meg med henne for hvert skritt hun kommer nærmere å få økonomien på bena igjen også.

Verken nå eller da har det falt meg inn å skulle være misunnelig. Om jeg ønsker meg noe så bretter jeg heller opp ermene og jobber mot målet selv.