[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av Line*, her.

Eh...jeg insinuerer ingenting med dette, altså.
Det er ren, skjær nysgjerrighet.
Som alenemor i mange år, med to barn og jobb i flere perioder samt skolegang/studier, vet jeg også litt om dårlig samvittighet og denslags. Jeg skjønner bare ikke helt hvordan dere får det til.

Og jeg var heller ikke typen "lekemamma".

Så har vi jo dette med barn og fritidsinteresser.
(...)
Og tenker dere på at barn kanskje ikke trenger 2-5 fritidssysler? Det KAN bli stressende for alle parter...

Bare noen betrakninger, og som sagt: Nysgjerrighet!

Jeg er som Teofelia tilgjengelig, men ikke nødvendigvis i aktiv dialog eller i aktivt samarbeid hele tiden. Jeg er av den litt distré typen som kan være litt i mine egne tanker etter en intens arbeidsdag. Men tilstede rent fysisk er jeg jo, og tilgjengelig for prat også, bare noen roper litt. Jeg "får det til" fordi jeg inkluderer Lille i det jeg gjør. Jeg hadde henne med på Blindern da jeg begynte å studere, (og syntes det var deilig å få barnehageplass etterhvert). Jeg lager mat med henne og lar henne være med på det meste av husarbeid, selv om det gjerne innebærer dobbelt arbeid.

Når det gjelder fritidssysler: Nabojenta, som er 4,5 år, har 3 (!) aktiviteter. Jeg synes det er altfor mye. På generelt aldersuavhengig grunnlag og særlig for en fireåring. Man må faktgisk ta et valg, unger som er i barnehagen i 7-8 timer, bør få lov til å ha fri om ettermiddagen, i hvertfall stort sett.

Lille skal på svømmekurs til høsten. = nyttig. Kjære vil at hun skal begynne på kamsport og jeg ønsker hun skal begynne å spille/synge. Men ikke alt på en gang. Og det er ikke slik at et evt. talent blir ødelagt eller bortkastet om de venter til de er 7 med å begynne å spille eller ikke er 10 før de begynner på Judo.