[Line*]

Opprinnelig lagt inn av polarjenta, her.

Line: Jeg har ingen problemer med å skjønne det, å jobbe i barnehage er heller ingen dans på roser, men for meg(som også er en god del alene,pga mann som jobber i turnus og ingen avlastning) er ikke besøk noe som tar energi fra meg, det gir meg heller energi. Men da tenker jeg på et besøk som ikke krever stor oppdekking altså

Jeg fikk mye pepper av mine venner for noen år siden fordi jeg var "så striks med rutiner". I 5 år, da de selv ikke "så poenget".

Meaning: Jeg ville ha ro og fred fra badetid halv seks, kveldsmat i forbindelse med barne-tv, som vi så sammen og snakket om, leggetid 19-20, det passet fryktelig dårlig med besøk da. Grunn? Min oppmerksomhet var til ungene.
Jeg er muligens fryktelig høflig, men om det kom folk da, ville min oppmerksomhet naturlig blitt delt, noe jeg følte ikke var riktig som mamma.

Jeg har alltid hatt behov for "voksenkontakt uten barna", men i småbarnsperioden var forutsigbarhet, trygghet, lunhet, gode hjemmeføleleser og leggerutiner viktigere for meg enn vennekontakt.

Rett og slett fordi det gjorde det lettere for meg å håndtere barna. Siden de ble mer harmoniske og roligere av det.

Er ikke det en idè, da? Å ha rolige harmoniske småbarn, som legger seg når de skal, slik at man har LITT overskudd de gangene man faktisk har fri?

Slik var det for meg. Og de vennene som forstod det den gangen er mine beste venner i dag....