[My]

Jeg var også i konfirmasjon i helga, og har helt annet inntrykk enn Tjorven. Det er flere grunner til at jeg ser at konfirmasjon er verdifullt, i motsetning til hva jeg mente tidligere (da jeg mente at det var noe tull, hele greia).

Undervisningen i seg selv. I talen fra konfirmantene (ved to av dem) i seremonien (humanistisk) snakket de om hva de hadde lært. De må jo selvsagt da si at de har lært noe, men det jeg merket meg var hva de la vekt på. De poengterte flere ganger at det viktigste de hadde lært var hvordan mange spørsmål ikke har noe fasitsvar. Noen spørsmål har flere svar, og andre ganger er det spørsmålet i seg selv som er det viktigste. At de hadde fått diskutere, at alle fikk si sin mening, og at ingen hadde rett eller galt, og de hadde sett nye sider ved problemstillinger de trodde de hadde klart for seg. Dette opplevde de som annerledes fra skolen. Og det tenker jeg er en veldig viktig ting å lære, særlig for tenåringer som har svaret på "alt". Konfirmanten "vår" var også svært fornøyd med opplegget, han mente selv at han hadde lært noe, og bare det å bli kjent med nye ungdommer hadde en verdi i seg selv. Foreldrene hadde heller ikke hørt noe om at det hadde vært kjedelig. Han som ellers er ganske vanskelig å engasjere hadde vært uvanlig engasjert.

Selskapet. Denne konfirmanten er en avslappet ung mann, som er relativt trygg på seg selv. Men han har også en tendens til å velge letteste utvei, ikke "gidde", og liker seg best ute av fokus. Her måtte han stramme seg opp, dresse seg opp i noe annet enn joggebukse og hettegenser, takle å være midtpunkt. Han reiste seg opp før maten og ønsket gjestene velkommen (litt rød og forkavet, men likevel, han gjorde det), han fikk flotte taler der han fikk høre, foran masse familie og venner, hvorfor akkurat HAN er verdifull, ikke i egenskap av antall likes eller oppnådd level i ett eller annet online-spill, men på grunn av de personlige egenskapene bare han har. Dette fokuset gjør nok mange tenåringer veldig ubekvemme, men jeg tror de har veldig godt av det og mange vokser på det. Konfirmanten måtte smile, motta gratulasjoner, se folk i øynene, hilse i hånda, takke høflig, stille seg opp for å ta bilde, konversere med gamle tanter og naboer, og oppføre seg på en annen måte enn det som vanligvis kreves av en tenåring i det daglige.

Så jeg tviler ikke på at det hele har vært en nyttig og verdifull erfaring for denne konfirmanten i alle fall, og jeg følte at jeg så en helt ny side av han, som jeg ikke har sett tidligere, når han vanligvis ligger henslengt på sofaen med youtube på telefonen og ei hette over hodet. Selskapet var relativt nøkternt, og jeg tror ikke det ble kjøpt inn veldig mye unødvendig, så noen forbrukerfest vil jeg ikke kalle det.

Hvor meningsfylt det er kommer vel mye an på ungdommen, men også på foreldrene, hva de velger å fokusere på, og hvordan de legger opp det hele. Men også når det gjelder mine to nieser som ble konfirmert de to foregående årene, virket det som om de vokste et lite hakk på denne dagen. Man har ikke så mange lignende opplevelser resten av livet, der man er i fokus på samme måte. I alle fall ikke før man begynner å fylle runde år fra 50 og oppover. Og jeg tror faktisk at det er en nyttig erfaring å ta med seg. De nærmer seg en alder hvor de blir regnet med og tatt høytidelig på en helt annen måte, de skal begynne å bestemme over sitt eget liv, uten at foreldrene skal bestemme alt (og det begynner jo for alvor i den alderen, med valg av videregående, når de for første gang må ta en selvstendig avgjørelse som angår deres egen framtid) og dette er en god introduksjon, og samtidig en øvelse i å oppføre seg voksent med alles oppmerksomhet rettet mot seg.