[Inagh]

Jeg kan ikke huske at jeg hadde noen fantasivenn, men det utelukkes ikke, da jeg hadde en særdeles livlig fantasi. Jeg var dog levende overbevist en periode om at jeg var adoptert og at mine ekte foreldre snart ville komme og finne meg - og de ville, selvsagt, være mye kulere og mye rikere enn de jeg hadde fått utlevert.

Favoritthistorien min om fantasivenner kommer fra datteren til ene fetteren min. Fetteren min kjøpte en gang i tiden en gammel gård. Mannen som engang eide gården, og som døde mange år før fetteren min overtok, het Asbjørn - ikke et navn som er vanlig å bruke lenger, ei heller ble han snakket om der på gården, det var jo ingen grunn til det - altså overhodet ikke et navn jentungen hadde et forhold til.

Jentungen til fetteren min hadde en veldig så levende fantasivenn. Hun pratet med denne vennen, lekte med vennen sin, og pappaen måtte til stadighet ta hensyn til denne vennen, for han satt jo der pappa ville sitte, må vite, eller pappa sto i veien for ham og slikt.

Fetteren min tenkte ikke stort over dette, det er jo helt vanlig at barn har fantasivenner, sant, men det var nå veldig så levende denne vennen framsto for datteren, og en dag, etter at pappa nesten hadde satt seg på stolen vennen satt i, fant han ut han fikk snakke med jentungen om denne vennen: "så... hva heter han forresten, denne vennen din?"

Svaret kom kontant: Asbjørn!

Jadda.