[Input]

For min del er det et markant skille mellom det å være betatt og det å være forelska. Jeg blir lett betatt, det skjer ganske ofte, selv om jeg er i et forhold jeg absolutt ønsker å være i. F.eks. her om dagen da samboeren min hadde spontant besøk av en kollega som var både kjekk og hyggelig. Det kilte bittelitt i magen. Men det er over like fort som det kommer og jeg ofrer det ikke en tanke når vedkommende ikke er i nærheten. Denne betattheten har jeg følt for nesten alle mine tidligere partnere, og den har på mange måter vært avhengig av hva de har følt for meg. Det hadde ikke blitt noe mer enn et blaff med mindre de har viet meg oppmerksomhet. Det betyr ikke at det ikke kan utvikle seg til sterke følelser, for det kan det.

Forelskelse er noe annet, det er helt uavhengig av om det er gjensidig eller ikke og det er fullstendig altoppslukende. Jeg har opplevd det to ganger i mitt liv. Første gangen var høsten jeg begynte på ungdomsskolen. Da traff jeg en fyr som gjorde meg fullstendig crazy i løpet av bare noen timer samtale. Da jeg kom hjem lå jeg på gulvet og bare lo høyt, og før han visste noe om mine følelser, holdt jeg på å besvime av følelsesoverdose etter at leggen min kom borti leggen hans mens vi sto i kantinekø. Vi ble kjærester og var det gjennom hele 1. året på ungdomsskolen.

Lenge trodde jeg at denne type forelskelse var noe jeg ikke kunne oppleve igjen, men så traff jeg han som er min samboer nå. Vi hadde snakket sammen over meldinger på et forum for en felles interesse vi har i flere måneder og bestemte oss for å treffes. Han er 6 år yngre enn meg og hadde et par andre egenskaper som gjorde at det ikke egentlig var ment som en date. Vi drakk en øl sammen, så en film og spaserte til bussen, og da jeg kom hjem fikk jeg ikke sove, bare tenkte på ham, det kilte i hele kroppen. Men jeg hadde null forhåpninger om at det var gjensidig, så det var også ganske vondt. Jeg var veldig overrasket, og ikke rent lite frustrert, over å skulle oppleve dette når jeg nå er blitt over 30.