[Eria]

I utgangspunktet ville jeg gått for 50/50, men med all mannens jobb og frivillighetsarbeid ville det blitt vanskelig for han å ha barna 50% av tiden alene, tror jeg.

Jeg skammer meg litt over det, men jeg tror at jeg som er vant til å ha barna sammen med meg bestandig, ikke ville fungert uten dem. Tanken på å gå glipp av 50% av livet til barna mine får det til å knyte seg i magen min.

Vi har snakket om at viss det verste skulle skje hadde det ideele vært å kjøpt seg en tomannsbolig, men det er jo forutsatt at vi fortsatt er gode venner og vel forlikte.