[polarjenta]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Jeg har vokst opp med en mor som tok en "normal" belastning for sine svigers, sammen med to svigerinner (selvsagt...) med flytting til eldrebolig og senere sykehjem, pleie på dødsleie for en, fiksing, ordning, skaffe hjelp, handle truser, og det gikk greit, selv om det var slitsomt noen år. Det var kanskje verst for lillesøster, som fortsatt bodde hjemme da. Hun hadde sikkert trengt mer av mammaen sin.

Men det som toppet det og holdt på å velte lasset var da morfar ble depressiv og utagerende dement. Med flere titalls telefoner hver dag, vandring nattestid, matnekt hvis hun ikke satt med ham, besøk midt på natta, han stod på trappa, kom inn og begynte et endeløst gnål, HVER dag, mange ganger om dagen, i mange år.

Det kunne virkelig tatt knekken på hvem som helst, og tok definitivt knekken på mamma. Hun har aldri blitt seg selv etterpå.

Hun har sagt mange ganger, nesten i fullt alvor at "blir jeg sånn så må du slå meg i hjel".

Vi hadde tøffe runder med ene tanta til pappa, og det fikk jeg veldig godt med meg siden jeg var ungdom/ung voksen i disse rundene. Pappa måtte ofte kjøre 5 mil for å hjelpe til, så det er ikke sånn at alt har vært rosenrødt altså. Jeg skjønner at det kan bli tøffe tak, men sånn i utgangspunktet velger jeg å være positiv til dette. Og det er som sagt disse vanlige tingene som å følge til lege, handle, kjøpe undertøy osv som jeg syns høres ut som en overkommelig oppgave, for meg altså.