[Harriet Vane]

Opprinnelig lagt inn av My, her.

Jeg synes det er like ille å bli stuck med folk når jeg går. Jeg går alltid til jobb, og elsker å gå i min egen verden med hodetelefoner og musikk. Plutselig møter jeg på noen som skal samme vei, som jeg kjenner bare sånn litt (folk fra jobb, annen avdeling, foreldre på skolen/fotballen e.l.), som tydeligvis vil ta følge og snakke, eller vi kan ikke unngå det, fordi vi går i samme retning og i samme tempo, og noe annet vil være rart. I stedet for 18 minutters mindfulness blir det 18 minutters jakt på samtaleemne. Flere ganger har jeg stoppet og fiklet med mobilen, "knytt sko" e.l., når jeg har sett noen foran meg, for å unngå å komme ved siden av personen når vi må vente på grønn mann, eller møtes når vi kommer inn til et kryss fra hver vår kant. Hvis jeg møter på folk jeg kjenner godt og liker å snakke med er det selvsagt noe annet.

Jeg går over fjellet og møter sjelden eller aldri noen. Jeg har avtale om å gå med en nabo et par ganger i uken og vi stortrives sammen, men ellers er jeg helt alene. Finne en mer øde vei?