Fordelen med sommerferieavvikling er muligheten til å snakke med kollegaer som man ikke ellers treffer på, fordi at lunsjpauser etc pluselig samler alle som kan krype ut fra kontorene sine på tvers av enheter.... Uansett, i dag ble jeg sittende med noen som mente at verden (menneskene går jeg ut fra) kan deles inn i optimister, pessimister og realister. Lang utredning om dette fulgte, soim jeg ikke fikk med meg alt av, men jeg ble sittende og tenke etterpå. Søkte på nett litt og fant noen linker (vet ikke om det er særlig "vitenskapelige" men moro lell..) https://www.pearsonelt.com/content/d...udent-book.pdf Jeg tenker at det må finnes gråsonekategorier - jeg er en realistisk pessimist tror jeg. Jeg fikser seilene og så sutrer jeg om vinden. Hva er du? Og er vi flinke nok til å justere oss selv? Ta oss selv i nakken og si "nok er nok" dersom vi havner for langt ute på en av sidene - det er vel ikke bedre å være ekstremoptimist enn å være ekstrempessimist? Eller er det? Kan man være for mye realist?
