[My]

Opprinnelig lagt inn av Gaia, her.

Utlendinger ser vel på nordmenn som litt innesluttede, ukultiverte barbarer. Alt for uformelle på jobb og i kommunikasjon, med for mye fokus på ferie og fritid. Og med en egen evne til å drikke oss apedritings når vi har fri. Norske (og svenske) kvinner fremstilles jo også som billige, blonde (og dumme).



Tja, har man det, hvis det er inneforstått at det er greit at man gjør det på sin måte? Hva som er høflig eller ikke handler jo om kultur. Og er man i Norge, så tenker jeg at det er uhøflig å ikke sette seg inn i lokal kutyme, men heller gå ut fra at egne ideer om høflighet er de "riktige".

Jeg er opplært til at det er vanlig høflighet å sende smør og brød rundt bordet, sånn at alle kan få. På samme måte som det er vanlig høflighet å sende mat man må forsyne seg av rundt bordet. Og pensjonatarm, eller det å ikke sende maten videre, er jo heller ikke høflig i Norge. Men det er kanskje vanligere enn i andre land, fordi vi ikke ser på det som direkte uhøflig.

Er man i Norge så er det faktisk ganske uhøflig å sette seg ved siden av en ukjent, dersom det er ledig andre steder. Og det er ikke uhøflig å signalisere til sidemannen at man ønsker å gå av bussen, uten å bruke språk. Er sidemannen norsk oppfattes det vel nesten som litt uhøflig hvis hen ikke oppfatter signalet om å reise seg.

Man håndhilser, fremfor å klemme (der andre nasjoner kanskje syns en klem er naturlig), og man står ikke like nært som det er vanlig å gjøre i Asia, når man snakker med noen. Man hilser på folk på fjellet, men ikke i bymarka (med mindre man er langt inne i Nordmarka, da hilser man). Og du legger ikke teltet ditt klin inntil et annet telt i fjellet, da finner man en annen plass.

Ja, jeg har jo oppfattet at det er kulturforskjeller når det gjelder slike ting, men ikke at det nødvendigvis gjør at vi oppfattes som uhøflige, og i den grad vi gjør det, så er det jo like mye motsatt. Mest av alt skaper det kanskje litt overraskelse, og undring, før man forstår at det er slik det er vanlig å gjøre det hos dem.

Vi har noen veldig nære venner fra et annet europeisk land, vi har feriert mye sammen, og stort sett merker vi ikke så stor forskjell. Det er et land med en kultur som stort sett er svært lik vår. Men en av forskjellene er det med matservering. Vi setter maten på bordet, og lar gjestene forsyne seg først. Hos dem er det vanlig at verten forsyner alle gjestene, og legger på tallerknene. Husker særlig en episode i studietida, da denne venninnen (hun studerte i Norge, det var slik vi ble kjent) inviterte en gjeng med studievenninner på taco. Hun hadde dekket på, sa værsågod, vi satte oss, skravla gikk, og alle begynte å forsyne seg i alle retninger, sendte rundt og ordnet. Hun ble stående og se på med store øyne. Hun var jo klar til å begynne å servere oss, da vi, i hennes øyne, kastet oss over maten. Ikke nok med det, da det viste seg at det manglet noe på bordet (bestikk, åpner eller hva det var) gikk en av oss rett og slett bort og åpnet en av skuffene hennes og fant det selv. Vi har humret mye av dette i etterkant.

Noe annet er det å hjelpe til. Hos oss er det høflig å tilby seg å hjelpe til med å sette i stand eller rydde vekk, når man er invitert på mat e.l. "Bare si hvis det er noe jeg skal gjøre" er et vanlig spørsmål, eventuelt tar man et tak der man ser at det trengs, uten å spørre. Det føles nærmest ubehagelig å bare sitte i ro, mens andre ordner og styrer. I noen land er det uhøflig. Du signaliserer at du ikke tror verten har kontroll og fikser selskapet, og at det er best du griper inn. At du ikke stoler på at verten greier å gjøre det bra nok. Jeg fikk den erfaringen da barnet mitt var invitert i bursdagsselskap hos et gresk barn i barnehagen. Mor til barnet hadde laget enorme mengder mat og godsaker, en avdeling til barna og en egen avdeling til de voksne (hvor det i tillegg var satt fram vin), og hadde trolig brukt enormt med tid på forberedelser. Dette ligger jo dypt i den greske kulturen, de setter sin ære i sånt. Men jeg begynte automatisk å ville hjelpe til med å sette på bordet, fylle på med drikke, servere ungene maten etc, og da oppdaget jeg at hun nesten ble fornærmet. Jeg var jo gjest, og hun hadde full kontroll.

Også andre veien, husker min svigerinne sukket oppgitt etter å ha hatt besøk av noen bekjente fra et annet land, som ble noen dager. Det hadde vært hyggelig, men strevsomt. Gjestene hadde ikke lagt to pinner i kors, ikke tilbudt seg å lage mat en eneste dag, ikke bidratt med noe, de hadde ikke så mye som tatt av bordet etter seg. Jeg fortalte henne om min erfaring over, og da gikk det opp en del lys.