[My]

Opprinnelig lagt inn av him, her.

På NTNU har de egen utdanning som er tilrettelagt for toppidrettsutøvere. (ikke et argument, bare en kommentar om at det faktisk gjøres)

Jeg synes skolene bør tilrettelegge på ett eller annet nivå, og begrunnelsen min er enkel. Idrettsutøverene skal ha et liv etter idretten, og samfunnet trenger folk som kan bidra. Det er i alles interesse at de som er idrettsutøvere får skolegang (samme argumentet som at de som er i fengsel bør på skolegang - den er selvfølgelig også tilrettelagt. Og da en mye mer omfattende tilrettelegging)

Men er det i alles interesse at vi skal ha toppidrettsutøvere som skal prestere på internasjonalt nivå?

Jeg er litt annerledes skrudd sammen enn flertallet når det gjelder konkurranser og idrett (henger litt sammen med mangel på konkurranseinstinkt på alle plan). Jo, det er klart det er stas når Norge tar gull, vinner kamper etc, men er det viktig? Når det gjøres til store diskusjoner på høyt nivå, hva Nasjonen Norge skal gjøre for å dyrke fram profesjonelle fotballspillere som skal hevde seg i utenlandske ligaer, hvilke tiltak som må settes inn for å få fotballandslaget, skøytelandslaget, hopplandslaget etc tilbake til gamle storhet slik at vi kan VINNE, så detter jeg litt av, kjenner jeg. MÅ vi det? Jeg er veldig glad for breddeidretten, og mener at den er enormt viktig, i et folkehelseperspektiv og mye annet. Og til dels også at toppidretten er viktig for å skape interesse for og rekruttering til breddeidretten, på et visst nivå. Men ut over det?

En toppidrettsutøver som tar utdanning og må stille på obligatoriske ting kan ikke delta på like mange samlinger og konkurranser, og blir kanskje aldri Best i Verden i sin idrett. Men hvor viktig jobb gjør disse idrettsutøverne for landet egentlig, ved å bli nr 2 i stedet for nr 26, som gjør at det er verdt det med særbehandling og tilrettelegging?

Jeg ser jo at det blir en helt annen diskusjon, og det er sikkert en hel masse man kan trekke fram som er viktig ved å skape vinnere. For noen er det så viktig at de mener man bør starte med å dyrke dem fram helt fra de er bitte små, og at man bør tøye dopingreglene helt til bristepunktet. For andre er det ikke viktig i det hele tatt. Så jeg mener at det er den diskusjonen man bør ta likevel, og komme fram til en avgjørelse. Er det veldig viktig for Norge å ha enere i internasjonal idrett? Hvis svaret er ja (selvsagt velbegrunnet, som helt sikkert er mulig), så satser vi på det, da tilrettelegger vi på alle mulige måter, og prioriterer at talentene skal få fritt spillerom til å gjøre det de må for å bli best. Hvis svaret man lander på er litt sånn "meh ... stas hvis vi vinner, men ikke det viktigste i verden", så tenker jeg de får følge reglene som gjelder for alle andre, og bli så gode som de blir, innenfor de rammene de har å forholde seg til. Om det betyr at de ikke når helt opp i verdenseliten, så so be it.

Hvis man ikke har kommet fram til en slik felles, offisiell holdning, men bare forholder seg til et diffust krav fra "folkesjela" om at det er typisk norsk å være god, så vil det jo alltid komme an på den personlige oppfatningen til de som styrer hver enkelt læringsinstitusjon.

Men generelt bør man selvsagt tilrettelegge for at flest mulig skal få utdanning, uavhengig av situasjon, men innen rimelighetens grenser. Er ellers enig med Katta og Høst.