[My]

Opprinnelig lagt inn av Guava, her.

Debatten som har vært viser at mange tar for gitt at toppidrettsutøvere er i særstilling.
Det argumenteres som om det skulle ligge som et grunnleggende premiss hos det store flertall. Jeg lurer på om det virkelig stemmer?

Tida for de nasjonale heltene er vel et tilbakelagt kapittel?

En lærer fortalte en gang at han hadde opplevd at fotballgutter i en ungdomsskoleklasse hadde fått beskjed av trener om å ta det ganske med ro i enkelte gymtimer begrunnet i at de skulle spille viktige kamper og ikke måtte risikere å møte støle og utslitt på kamper.
Forventningen var at dette måtte forstås. Kamper trumfer skole.

Ja, det er liksom der jeg også er. Er det umulig for en toppidrettsutøver å utdanne seg til lege parallelt med idrettskarrieren så må de kanskje bare velge da. Enten velge bort drømmestudiet, og satse på noe som faktisk er gjennomførbart, eller legge opp idretten. Kjipt for den enkelte, men that's life. De er i tilfelle ikke alene om å måtte ha tatt slike avgjørelser i livet.

Men det er der jeg opplever at en del tenker veldig annerledes enn meg. Vi må for all del ikke risikere å miste et TALENT, som kanskje en gang i framtiden kan vinne GULL for Norge. Tenk om vi ender opp med en lege som redder liv i stedet for å bli olympisk mester... what a waste.