[Timar]

Både mannen og jeg har vokst opp med fedre som kjørte på langturer og når alle var med, og mødre som kjørte når de måtte.

For mannen var det en så stor selvfølge at han skulle sitte bak rattet da vi fikk oss bil (en bil JEG sørget for at vi fikk), at det ikke en gang falt ham inn at kanskje jeg også ville kjøre. Han var best sjåfør og hadde mest selvtillit, så hadde ikke jeg utfordret kjønnsroller og meg selv for den saks skyld, så hadde nok jeg fungert mest som passasjer nå.

Jeg klarer ikke å se sammenhengen mellom interesse for bil og motorsport og bilkjøring i hverdagen. Jeg er overhodet ikke interessert i biler, men jeg har behov for å komme meg fra A til B og tilbake igjen stadig vekk. Og ikke minst har jeg behov for å kunne klare meg selv.