[Fakse]

Greia med bilkjøring er jo at det ikke bare er en hobby, men også et praktisk og nyttig hjelpemiddel i hverdagslogistikken, enten man er interessert i motoren eller ikke. Og som mange har sagt, skal man kunne det må man nesten holde det ved like. Jeg liker egentlig godt å sitte på, og gjør nok det litt for ofte når vi skal fra a til b sammen, eller jeg skal av først. Litt fordi jeg er lat, litt fordi jeg da kan spille Pokemon, og litt som et etterslep etter at jeg ofte var sliten da ungene var små, og det var godt å få hvile i stede for å måtte kjøre. Men i hverdagen har det i praksis vært jeg som har kjørt mest, fordi jeg har kjørt til jobb mens han har gått, så både treningen og oppdragelsen av ungene har vært greit ivaretatt. Nå har vi endret litt på rutinene etter at yngste begynte på skolen, så nå kjører vi nesten ikke til hverdags i det hele tatt. Kanskje jeg må ta meg på tak og kjøre litt mer når vi skal på tur sammen?

Men jeg har all mulig forståelse for at dårlige passasjerer kan vippe en over til å være passasjer i stede for sjåfør. Mannen min er en super passasjer, men jeg husker med gru hvordan det var å kjøre med pappa i passasjersetet. Han er dyktig sjåfør altså, har både kjørt drosje og lastebil, og har lappen til vogntog, men han klarer ikke å holde munnen sin lukket når han sitter på, for ingen er åpenbare like perfekte sjåfører som han. Det kan faktsik bli virkelig utrivelig, så det skal noe helt spesielt til før jeg velger å kjøre bil med han som passasjer. Heldig vis er ikke behovet for at jeg deler bil med han der så ofte.