[Polyanna]

Jeg lurer på om KrF kommer til å angre skikkelig på at de begynte å rugge på denne båten, for jeg lurer på om ikke et like sannsynlig utfall, om ikke akkurat nå så ved neste korsvei, er en endring i det å bruke nemnder etter uke 12. Det har ligget ganske stille lenge, som et kompromiss ingen har ville røre ved, selv om ingen har likt det heller.

Gitt at vi 1. Vil tillate abort i det hele tatt og 2. vil tillate det etter uke 12, dersom det er "nødvendig", men 3. ønsker at det skal ligge nøyere vurderinger bak aborter etter uke 12 enn før, både av hensyn til foster/barn og til kvinnehelse og belastningen en senabort er, tenker jeg at bedre løsning vil være at en del "diagnoser" eller indikatorer oppdaget etter uke 12 bør, i tillegg til den medisinske utredningen, utløse en rett og plikt til en ordentlig grundig rådgivning: En gruppe som sitter sammen (ikke en ekspert her og en der) og gir et totalbilde av hva man har funnet og hva det innebærer, odds for overlevelse, hva overlevelse vil bety for barnet og i praktisk hverdagsliv. Hva senabort innebærer (fødsel), og hva man kan forvente etterpå (begravelse, minnelund, ingenting?). En sosionom eller lignende som kan si noe om hvilken hjelp man har krav på, hva man kan forvente, hva som ligger i ulike pleiepengesatser, hvordan og hvor ofte man må søke, om det er sannsynlig med institusjon eller BPA og hva det i så fall vil innebære og kreve, osv.

Jeg er skeptisk til total selvbestemmelse etter uke 12, både av hensynet til livet i magen (som i mitt verdensbilde får økt verdi med tiden gjennom svangerskapet), til mors helse og av hensyn til de som kan være utsatt for press i den ene eller andre retningen, og som kan ende med senaborter som burde vært tidligaborter.

Jeg er usikker på "sosiale forhold", da, hvordan man kan løse det.