[Gaia]

Jeg syns dette er en interessant og vanskelig problemstilling. Bruk av overvåkningsapper handler jo dels om kontrollbehov, men kan også handle om en måte å håndtere uro og engstelse.

Vi har felles Find my iPhone. Ett barn er ikke på, det andre er på (med tilbud om å skru av om hen ønsker det). Jeg har dessuten (foreløpig) tilgang på posisjon på Snap. Jeg snakker mye med eldstemann om at han skal være med å styre nivået på å bli sluppet, og at hvis han ønsker at vi ikke skal kunne se hvor han er, så er det selvfølgelig helt greit. Tider skal holdes, uten at jeg følger med på dem. Jeg sjekker heller ikke om mobilen er på skolen eller er der de sier at de skal være.

Når det gjelder mannen er det viktigste for meg at han har på sporing når han er ute og sykler langt, eller løper/går på ski langt inn i skogen eller fjellet. Ikke fordi jeg tror at det forebygger noe, men fordi det kan oppstå situasjoner hvor det er greit å vite hvor den andre er.

Jeg har for øvrig stor forståelse for at de som har vært overvåket/kontrollert har stort behov for å ikke bli sporet. Og det er unektelig en balansegang ift hva som er greit, og hva som ikke er greit. Det aller viktigste, tenker jeg, er at det er både dialog om og full aksept for at noen ikke ønsker å bli sporet. Dessuten må man være bevisst på at det ligger en falsk trygghet i at man (tror man) vet hvor de andre i familien er. Apper kan slutte å virke, eller vise feil posisjon. Plutselig er man utenfor dekning eller uten strøm. Og en app kan aldri erstatte god og åpen dialog.