[Candy Darling]

Da har jeg endelig litt tid. :gnir meg i hendene: Jeg er selvsagt enig i veldig mye av det som har blitt skrevet, kanskje spesielt erias betraktninger. Her kommer litt av mine tanker, likevel.


Det jeg kanskje likte best i denne boken, var Harrys utvikling, hans "coming of age". Han har vært en ordenlig drittunge i noen av de tidligere bøkene, spesielt OfF, var det vel? Gretten og hissig og ikke særlig sympatisk bestandig, som Snape så glimrende viste. Her vokser han endelig inn i sine sko i 42. Det er vel Lilys påvirkning som overvinner delen av Voldemort i ham? Han er en ordentlig vaskeekte helt på slutten.

Jeg er helt enig med dere at teltturene har altfor mye dødtid, også skjer alt på én gang. Jeg føler at Rowling plutselig får dårlig tid eller for liten plass? Når Ron ødelegger sin Horcrux, fikk jeg følelsen av at det var veldig viktig hvem som gjorde det. Når Hermione og Neville ødelegger sine, er det ikke noe fokus på det - det savnet jeg. Hvorfor var det viktig at ikke Harry gjorde det? Ville han samtidig ødelagt seg selv, eller hadde Voldemort fått mer makt over ham? Eller oppdaget hva som skjedde?

Slutten fungerer veldig godt, selv om jeg blar litt fort i detaljene i slagscenene. Tårene kom i øyekroken da Lily endelig får fortalt Harry hvor stolt hun var av ham, og han blir som en liten gutt igjen: Does it hurt?'

Jeg var en av dem som nektet å innfinne meg med at Dumbeldore var død, men jeg er veldig fornøyd med løsningen; at han valgte å dø fordi forbannelsen likevel ville drept ham. King's Cross-scenen funker som bare det.

Jeg burde nok ha frisket opp HBP, for jeg må innrømme at jeg måtte tenke mye på the Elder Wand-problematikken. Hvorfor var Draco dens egentlige eier før Harry vant over ham? Avvæpnet han D før Snape drepte ham? :husker dårlig:

Ellers, i rekken av gode sitater er min favoritt følgende:
I guessed. But my guesses have, usually, been good.

Understatement of the year.