[Skilpadda]

Den første genuint rørende scenen - desto mer rørende fordi den var så overraskende - syntes jeg var avskjeden med Dudley. Det var forbausende troverdig at Dudley, til tross for at han er en forferdelig bortskjemt og temmelig dum bølle, faktisk bryr seg om Harry på sitt ubehjelpelige vis. De er jo vokst opp sammen - Harry er det nærmeste han har en bror, og selv om familien er beskrevet som parodisk brutal og kjærlighetsløs, så er det altså likevel "ordentlige mennesker" det er snakk om her. (Det var også veldig bra at det forble en mer komisk enn rørende sekvens; det ville ikke passet med noen tåredryppende kjærlighetserklæring her. )