[My]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

På Urix i helgen sa journalisten som hadde snakket med mange av disse kvinnene, at de ga uttrykk for at så lenge IS drev og vant, så hadde de hatt det helt TOPP. De levde tildekket og "beskyttet" av mennene sine, hadde det fint så lenge de "fulgte reglene", ble tatt vare på, levde tradisjonelt og i følge den islam de tror på, fikk masse barn, slapp å jobbe.

Livet ble først kjipt når IS tapte. Jeg kjenner jeg er veldig skeptisk til å slippe folk med slike holdninger tilbake til Norge, selv om de er aldri så uskyldige i aktiv terrordeltagelse og "bare" har bidratt med barneproduksjon.

Og så kompliseres dette ytterligere ved at mange har barn med menn med flere nasjonaliteter, siden de giftet seg om igjen når krigere døde.

Er det ikke mange av disse barna som har besteforeldre her i Norge som kan ta seg av dem? Det virker som om mange av de som har reist ut er radikalisert på tross av, og ikke pga., familien sin.

Det blir litt vanskelig å konkludere på holdningene til veldig mange ulike kvinner, basert på hvordan noen få fremstod i et intervju på TV, synes jeg. Selv om nå disse kvinnene skulle ha slike holdninger som noen i Urix har fått inntrykk av at de har, og at det skulle gjelde samtlige, så er de likevel norske statsborgere, og da er de Norges ansvar. Vi kan nesten ikke bare la dem bli, og tenke at det får være noen andres problem å ta seg av dem. Ute av syne, ute av sinn. Er det slik at så lenge de ikke utsetter oss for terrorfare så er det greit, det er mye bedre at de er et annet sted, og utsetter andre for terrorfare ...? Eller er det først når de kommer hit at de blir farlige?

Også kan man diskutere hvorfor disse personene har blitt radikaliserte. De ble radikaliserte mens de bodde i Norge. Hvorfor? Hadde det norske samfunnet et ansvar her, ved å forhindre at de opplevde utenforskap, som ofte er grunnen til radikalisering? Kunne vi gjort mer for å stoppe dem? Og har vi ikke et ansvar for å gi dem en ordentlig rettergang og la dem få en sjanse til å gjøre opp for seg, og for å få dem på rett kjøl igjen, som vi gjør med andre som har havnet i trøbbel på grunn av dårlige valg de har gjort i ung alder?