[Harriet Vane]

Jeg leste den ferdig i natt. Jeg likte den godt, selv om jeg ikke er sentimental nok til å sette pris på en epilog. Selv om epilogen kan danne grunnlag for flere bøker senere, denne gangen om den nye generasjonen?

Jeg ble imponert av Nevilles heltemot, av at Rowliing turte å ta livet av en av tvillingene og av den rørende relasjonen mellom Lily og Snape. Den sannsynliggjorde mye av det det dårlige forholdet mellom James og Snape. Jge likte også det med at Dumbledore ble "avkledd" og faktisk viste seg som en person som har sine feil og et for stort begjær etter makt, i hvertfall i unge år. Og at han anerkjenner Harrys evne til lederskap ved å si at de beste lederne kanskje er de som får lederskapet tvunget på seg mot sin vilje og bare MÅ være ledere. Jeg synes også at Harry er blitt en mer voksen og klok trollmann. Men jeg irriterer meg over at han alltid vil gjøre ting alene og skyver Hermione og Ron vekk fra seg, når de er fullt og fast bestemt på å hjelpe og han trenger dem. Jge likte også den scenen der Ron ødelegger Horcruxen, for han må der møte sine egne mindreverdighetskomplekser, og det er vel så mye de kompleksene han dreper som Horcruxen. Jeg skjønte ikke helt hvorfor den teltturen måtte være så langtekkelig, og jeg reagerte på at Hermione ble overlatt alt huslig ansvar. :feminist:

Jeg savnet en tydeligere og mer tilstedeværende Snape og Draco. Jeg har hatt glede av kampen mellom det gode og det onde mellom mennesker og inni mennesker, mer enn mellom grupperinger. Jeg synes også det er rart at Harry kan ta spaserturer inn i Voldemorts hode og ikke omvendt, selv om han visstnok skal kunne blokke ut mye bedre enn før.

Men altså, god underholdning, spennende og rørende lesning og definitivt en av de beste bøkene. Men ikke den beste. Azkaban er def. den beste.