[Nenne]

Opprinnelig lagt inn av Syrin, her.

Og kor er det blitt av kjeftakjerringane? I den forstand at folk har slutta å gi beskjed når dei ser "overtramp". Kvifor er det ingen som seier ifrå når ungdommen sit og okkuperer fleire sete og den gamle dama ikkje har plass på bussen? Er det ikkje vårt ansvar? Er vi redde for å bli latterliggjort?

Stiller de opp på dugnader forresten? Ein ting er om ein ikkje har tid i ein travel småbarnsperiode. Ein annan ting er om ein meiner at det offentlige skal ta større ansvar (utan å få auka overføringar frå staten...). Eg ser at lokal forankring er veldig viktig for om eit prosjekt er vellukka, enten det gjeld oppussing av utearala til barnehagen, opparbeiding av naturstiar eller oppussing av den gamle kinoen.

Jeg sier fra, både på bussen og i andre sammenhenger. Jeg tar ikke fem øre for å snakke til andres unger og la dem vite at voksne følger meg selv om de ikke kjenner dem.

Vi stiller på dugnad. I vårt tilfelle er det i barnehagen eller Rusken-aksjonen i nabolaget som har vært aktuelle. Dessuten stiller vi opp og tar verv i barnehage og skole som foreldrerepresentanter. Der er DER vi er nå og det er DER vi kjenner for å stille opp. Seinere blir det sikkert innenfor idrett eller andre fritidsaktiviteter vi kommer til å stille opp og kanskje som Natteravner når ungene når den alderen?

Det føles naturlig å stille opp der vi hører til og engasjerer oss nå for tiden. Er det egoistisk at vi tar utgangspunkt i våre egne og følger opp rundt dem? "Teller" da ikke innsatsen med fordi den også kommer våre egne barn til gode?