[Syrin]

Opprinnelig lagt inn av Nenne, her.

Det føles naturlig å stille opp der vi hører til og engasjerer oss nå for tiden. Er det egoistisk at vi tar utgangspunkt i våre egne og følger opp rundt dem? "Teller" da ikke innsatsen med fordi den også kommer våre egne barn til gode?

Eg syns ikkje det er egositisk å ta utgangspunkt i eigne barn. Tingen er å bidra til fellesskapet. Dessutan er det jo viktig å vere synlig for barnet sitt slik at det forhåpentligvis kan lære av det. At vi er med på dugnad i barnehagen er for å lage fine utemiljø til både mine og andre sine ungar. Eg håpar på at foreldre i andre barnehagar tenker på samme måte, men det er jo ikkje naturlig for meg å komme på dugnad i andre sin barnehage Såpass desperat etter sosialt samvær er eg ikkje.

Elles nikkar eg til Mim sitt innlegg: det er klart at ein kan vere idealist på mange måtar. Småbarnsforeldre har ikkje all verdens tid og overskot. Ein kan derimot bidra på mange andre måtar med holdningsskapande arbeid ovarfor venner og familie, handle økologisk, resirkulere og tenke miljø i alt ein gjer. Vi bidrar med penger til UNICEF og ein del andre organisasjonar, og når ungane blir større vil vi involvere dei slik at dei blir oppmerksom på kva som skjer ute i verden, og at ein faktisk kan hjelpe, i alle fall litt. Vi vurderer også å bli fosterforeldre når våre eigne ungar er blitt større. Fordi vi har lyst.

Alt i alt ønsker vi å formidle at felleskapet er viktig, ikkje alltid den enkeltes ønsker og behov (forferdelig dårlig nynorsk her).