[Malama]

Opprinnelig lagt inn av apan, her.

Det er mye mellom der altså. Men altså, om man til vanlig er vant til overtid fra 21-24 hver kveld og fortsetter med det, er det mulig å redusere arbeid på dagen en god del. Med små barn i hus er det noen reelle begrensninger rett og slett. Og da hjelper det ikke å stresse. Man vil jo da se annerledes på det enn om man er vant til å ha all kveldstid til fri disp og nå mister det. Hva det er å ha det travelt og ikke, er veldig relativt, og folk har ulike grenser for hva de føler er naturlig tilpasning. Da snakker jeg selvsagt ikke om førstelinje i helsevesen og annet samfunnskritisk. De er i en helt annen situasjon selvfølgelig.

Mange bør imidlertid roe ned personlig ansvar for hjemmeskolen. Små barn overlever noen uker uten optimal læring altså. Jeg føler et mye større ansvar for at de yngste skal oppleve situasjonen som trygg enn at alt skal leveres i tide. Foreldre i klassen til lillesøster stresser med at plattformen er nede og hva gjør de da og send bilde av oppgaven og kan vi levere på mail etc. De er 9 år. Det man da gjør er å be dem gjøre noe annet de kan lære av eller noe de ikke lærer av og så gjør man oppgaven når ting virker igjen. Og om en oppgave ikke blir gjort, tror jeg fjerdeklassingene overlever det.

Jeg tror også at elevene overlever å ikke levere. Men når læreren (ikke klasseforstander for hun har studiedag, men den læreren de vanligvis har onsdag, uteskoledag, etterlyste lagring av innlest norsklekse sånn i 13-tiden, som jenta ikke hadde rukket gjøre før hun ble sendt på uteskole med naboen, så ble hun fortvila.

9 åringen stresset og fortvilet for at hun ikke hadde gjort det ferdig før klokka ti, for det vsr da de gikk ut.

Jeg forsikrer om at å gjøre det kl 13 er helt innafor.
Tror ikke hun helt trodde på meg.

Jeg bruker mye mer tid hver dag på å forsikre ungene om at "det går nok bra" på ulike vis.

Førstelinje er vi ikke. Ikke andre linje heller. Tredje kanskje. Fortsatt et hakk eller to forran korona-ferie.

Og jeg bruker en god del tid på å prøve å overtale meg selv til å tro at det går bra. Sånn med alt. Med meget vekslende hell...