[Bluen]

Opprinnelig lagt inn av Pebbles, her.

Her våknet jeg jammen til en artikkel om akkurat det jeg adresserer og ubehaget mitt rundt det:

https://agendamagasin.no/kommentarer...-naboens-barn/

Åh, dette var en lise å lese! Hun setter ord på nøyaktig det jeg tenker.

Sist fredag tok en nabo - som er lege og står midt oppi koronakaoset - initiativ til en liten fredagspils ute i gata. Det var fire naboer rundt en bålpanne, med hver sin medbrakte ølboks og halvannen meter mellom stolene. Når doktoren sjøl foreslår dette, blir jeg helt varm om hjertet. Da må det jo være innafor, da - og faktisk uten smitterisiko at voksne folk kan møtes så lenge avstanden respekteres.

Likevel kjenner jeg at jeg knapt tør å fortelle om hyggelige ting som dette til venner. Jeg kjenner på akkurat den frykten som Marte Kjørven beskriver i Agenda: Frykten for å bli dømt av andre, har blitt større enn frykten for viruset. Jeg har ikke fortalt en av mine beste venninner at yngstemann hos oss får være ute sammen med én fast venn nesten hver dag nå mens skolen er stengt. Tanken på å skulle nevne dette for foreldrene i guttens klasse, er helt utenkelig - flere av dem har voldsomme rants på Facebook mot alle som ikke isolerer seg fullstendig. "Stay the fuck home!" Jeg har heller ikke fortalt til noen at eldste for første gang fikk være ute med ei venninne på søndag, eller at vi fikk hagebesøk av en (voksen) venn.

Jeg lurer på om mye av dette bygger på at vi ikke har samme oppfatning av hva tiltakene er ment å skulle sørge for. Mange synes å tro at målet er å stanse viruset helt - men det er det jo ikke. Da måtte tiltakene ha vært svært mye strengere, og trolig hadde det uansett vært lite realistisk. Målet er jo å flate ut kurven.