[My]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Huff.

Jeg har en niese som var sånn. Hun så et basseng, og hvis hun hadde badedrakt på så gikk hun RETT til kanten og hoppet uti, i blind tillit til at noen kom til å hoppe etter og nappe henne opp.


Det ga seg etter hvert.

Min eldste datter var også slik. Hun var heller ikke villig til å øve på å lære å svømme skikkelig heller, for hun påstod hun kunne svømme, hun svømte jo som bare det, under vann. Hun fikk riktignok problemer med en gang hun måtte stikke hodet opp for å puste, men slike uvesentlige detaljer brydde hun seg ikke om. Prøvde vi å få henne til å svømme mer i overflata, og både puste og holde seg flytende samtidig, så ble hun bare irritert, for det var ikke mulig, og hun gadd ikke. Dessuten kunne hun det, hun hadde bare ikke lyst til å vise eller øve på det, hun ville heller hoppe fra kanten, leke i vannsklia og gjøre alt mulig annet. Så da de begynte med svømming på skolen i fjerdeklasse trodde jeg fortsatt hun knapt kunne svømme fra kant til kant i det lille bassenget. Så jeg ble ganske forundret da hun plutselig kom hjem med en lapp fra skolen om at hun hadde svømt 1000 meter, og at hun kunne ta med seg 30 kr på skolen og få utdelt en svømmeknapp. Jeg er fortsatt litt usikker på når og hvordan hun faktisk lærte det.

Men husker godt stresset den perioden da hun selv trodde hun kunne svømme, men ikke kunne det (mannen fikk skryt av en badevakt i Pirbadet en gang, fordi han reagerte så raskt og "reddet" et barn fra å drukne - mannen tok seg ikke bryet med å forklare at det var hans eget barn han fisket opp, som nok en gang så sitt snitt til å bykse uti med en gang faren snudde ryggen til).