[Tallulah]

Jeg husker at jeg våknet 11. mars med en følelse av panikk, og ringte sjefen min og sa at jeg ikke var komfortabel med å kjøre buss til jobb. Viste seg at alle kollegaene mine hadde gjort det samme, og vi startet med å jobbe hjemmefra. Da hadde jeg allerede i et par uker vært redd. Vi var utenlands i vinterferien, og kjørte hardt spritregime. På flyplassen kjente jeg at jeg rett og slett syns det var ekkelt å være, og jeg var livredd for å ha dratt med smitte hjem. Jeg tror skammen var større enn redselen for å bli skikkelig syk, rett og slett.

Jeg er usikker på hvor lenge jeg trodde det kom til å vare, men innså ganske fort at sommerferien kom til å gå i vasken, tror jeg. Alt ble vel avbestilt før påske. Jeg trodde ikke vi kom til å få vaksiner så fort som vi har. Men jeg trodde, i motsetning til mange andre at det kom til å blusse opp igjen etter sommeren. Jeg hadde svineinfluensaen friskt i minne siden mannen min ble lagt inn med noe de trodde kunne være det i juni, også kom jo vaksinene og alle ungene ble syke i oktober.