[Matilda]

Jeg var så vanvittig sliten på det tidspunktet, at jeg klarte vel ikke fokusere på så veldig mye annet enn at påskeferien min røyk. Usjarmerende, men sant. Den påskeferien var gulrot for tung vinter og ekteskapsfiks og mye annet, men vi har da klart oss uten den også. Jeg husker at elevene var urolige i starten av mars, og at jeg sa at vi nok måtte forberede oss på en nedstenging, men på det tidspunktet trudde vel ingen det skulle vare lenger enn noen uker. Rundt påsketider hadde jeg skjønt at resten av året ikke kom til å bli normalt, og i mai hadde det nok gått opp for meg at både 2021 og kanskje 2022 ville bli ganske annerledes år, de også.

Jeg har ikke på noe tidspunkt vært særlig redd for de rundt meg, men vi er forsiktige og har vært det hele veien. Foreldrene mine er i risikogruppa, så vi ser dem sjeldnere og holder avstand når vi først er sammen. Det blir fint å kunne klemme dem igjen, og fint når de kan ha ungene på overnatting! Jeg er den i familien som treffer flest folk i forbindelse med jobb, og jeg er mer forsiktig og følger tiltak strengere enn for eksempel svigerfamilien gjør, men jeg er ikke egentlig redd for egen del. I så fall hadde det vært veldig tungt å gå på jobb. Jobben min er noe av det jeg er mest takknemlig for om dagen, jeg setter enormt stor pris på kollegene mine, på alle timer jeg får i klasserommet med elever, og selvsagt for den stabile inntekta det gir. Jeg er positivt overraska over hvor raskt vaksinene blei utvikla, og orker ikke håpe eller mene så mye om framtida. Limbotilstand, altså.