[Input]

Opprinnelig lagt inn av Polyanna, her.

Og for mange i den fasen så er det liksom ikke det store savnet med restauranter, konserter og eksotiske reiser. (I hvert fall var det ikke det for meg).

Vi har en landsby av folk som står klare til å få være barnevakter, så for oss er det definitivt et savn. Denne babyen har hatt så gode sovevaner at vi lett kunne overlatt henne til besteforeldre, tanter og onkler og dratt på restaurant og konsert om vi ville. Eksotiske reiser driver vi ikke med da.

Opprinnelig lagt inn av My, her.

Men samtidig oppleves det kanskje verre for besteforeldre og andre familiemedlemmer å ikke få treffe de mindre barna, siden ungene vokser og forandrer seg så fort, og man går glipp av så mye.

Ja, dette er definitivt en enorm sorg. At søsteren min bare har møtt datteren min tre ganger i løpet av det første året hennes og aldri har holdt henne. Det er nesten ikke til å holde ut, faktisk. Familien til mannen min har sett henne litt mer, men vi har utvilsomt være veldig mye mindre sammen enn vi ville vært normalt. Hele det første året hennes er liksom bare ... borte. Det er skikkelig trist.

Opprinnelig lagt inn av Hyacinth, her.

Jeg er også en av dem (få?) som ikke har mer overskudd til ungene (ungdommene). Vi bor relativt trangt og oppå hverandre, ungene er nesten voksne og tar mye plass, ikke bare fysisk. Den ene er i tillegg ekstremt hormonell og har et uforutsigbart humør og mener det er jeg som er sur. Og de legger seg seint.

Kjenner meg igjen i dette. Jeg vil også heller ha lite tid med en blid unge enn mye tid med en sur og fortvilet unge. Vi hadde ganske mye tid sammen før korona, for vi er ikke en familie som har tusen baller i lufta.

Opprinnelig lagt inn av Pepper Lemon, her.

Alle barrierer knyttet til bruk av videokonferanse er nå brutt, jeg har alltid syntes det var skikkelig ubekvemt.

Ja! Sånn er det for meg også, og det er virkelig positivt.