[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Pøblis, her.

Jeg tror folk skjønner forskjell på vondt i viljen og si feil. Noen er slemme og det synes jeg er skikkelig fælt.

Jeg tror også de fleste lever fint med glipper som ikke er vrang vilje. Jeg har aldri kjent kjæresten til datteren min før han skiftet kjønn, og han har alltid vært Guttenavn for meg. Som er veldig likt jentenavnet han hadde før. Så fikk Poden kjæreste. Som heter der Svigersønn het før. Da hente det faktisk at jeg gikk i ball (bare de to siste bokstavene som er forskjellige, eller, bare en som er ulik, den andre er bare byttet plass på). Svigersønn brydde deg heldigvis ikke.

Men eldstemann snakket ikke med faren og hans kone på nesten to år etter at eksens kone brukte Svigersønnens tidligere navn (som de aldri har kjent ham som) bevist i en sms, der det var helt tydelig at det ble gjort for å såre. Siden faren aksepterte og ikke beklaget, falt han også i unåde.

Jeg kan kalle folk akkurat hva de vil, og kjenner at jeg ikke orker å bruke kalorier på å spekulere på hvorfor. What ever makes you happy, så lenge det ikke skader andre.

Og så er det fint at man kan være den man er.

Og så blir jeg litt lattermild med tanke på en gang i på ungdomsskolen, da en person spurte meg om hvordan hen kom inn i gymsalen. Jeg klarte ikke å se om det var en gutt eller jente. Og eneste måten var via en av garderobene. Så det ble sånn «du kan gå inn via jentegarderoben der», «Ja, eller guttegarderoben der, om du heller vil det».