[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Karamell, her.

Jeg er enig med alt dere sier altså. Og jeg er helt enig i at man ikke sal tvinge noen til å spise noe de ikke klarer. Jeg mener egentlig ikke å bagatellisere.

Men så har man da jobbet tett på barn og foresatte i 20 år, og sett en økende tendens til (og det handler ikke bare om mat, jeg ser det, det handler om foreldrerollen) at "mitt barn må ha det sånn og sånn", uten å klare å se helheten i gruppen eller faget. Men det er på siden av diskusjonen.

Jeg har også sett, first handed, at barn ikke liker en matvare fordi en foreldre har problem med den matvaren. Hva er arv og hva er miljø? Det gjelder også andre ting. Jeg er sikkert på at min mann og hans søsters fobi mot slanger er "arvet" fra morens redsel. Jeg elsket erter som lite barn. Min kusine, ett år eldre, hatet erter. Jeg hatet derfor også erter da jeg ble tre år. Nå elsker jeg erter.

Jeg husker enda hakesleppet vi hadde rundt bordet den jula da tanten til eksen fortalte sønnen, som forsynte seg meg med poteter at «du liker jo ikke poteter!». Hun beit seg i det da hun så reaksjonen vår, men da var det jo for sent - gutten husket at han ikke likte det.

Det er mye som går i arv, tror jeg, og jeg har vært ekstremt opptatt av å ikke videreføre mine få særheter på matfronten.

Og jeg grøsser enda av hun jeg hadde sommerjobb med i nitten pil og bue som var utrolig stolt av hvor lite hun likte, og proklamerte det ved en hver anledning, høyt og tydelig, når det var noe hun ikke ville spise, som om det var en kul ting å være sær i kosten.

Men jeg mener fremdeles at årsaken til at man ikke spiser noe bør være revnende likegyldig, og at hvis man respekterer at Mohammad ikke spiser svin fordi han er muslim, Line ikke spiser kjøtt fordi hun er vegetarianer, Kurt ikke grøt fordi han er veganer, så må mann også respektere at Eli ikke spiser tomater fordi hun brekker seg av det. Men man kan ikke kutte alt dette ut av mat og helse-undervisningen. Ikke det jeg mener.