[Hyacinth]

Sakser fra Stavanger Aftenblad i denne tråden også. (Om reglementet på julaften.)

Gu, så møje pakkar», skal farmor si. «Me har aldri hatt så møje pakker før». Til dette skal farfar si «du meine darr e merr pakker enn i fjor»?. «Eg tror meste det», skal farmor si. «Eg tror dette e rekord». Farfar skal svare «ja, nei, ikkje godt å sei», og der står saken og vipper.
Det skal leses høyt på lappene på presangene. Den yngste ungen, som henter presangene, skal få en jevn strøm med kritikk for at det går for fort. «Ikkje så fort», skal far si.
Den ungen som er nærmest 1. klasse skal lese på til- og fra-lappene. Det skal gå ufattelig seint. «Tiiiil ...un... nei, tiiiil... onkle ... nei, nei, tiiiil onkel Feknik? Nei, nei, nei, tiiill... onkel Frrrrredrik. Frrrr... frrr ... frrraaa ... mammm...»
Etter nokså få pakker skal far miste tålmodigheten med leseren og overta denne jobben sjøl. «Sånn ska det lesast!», kan han utbryte i triumf. Dette er faktisk valgfritt, men helt vanlig.
«Ein om gangen. Ein om gangen!», skal mor rope. «Me må jo se ka folk får».
Alle skal - absolutt hele tiden - brøle «ka va det du fekk?» og «kem va det du fekk’an av?» til den som pakker opp, gjerne før vedkommende har pakket opp. Dette er et fellesansvar.
Mor, eventuelt farmor, skal si «åååå, så fint papir, meste så me sko spart det te neste år». Til dette skal far, eventuelt farfar, si «julapapiret ska ikkje i papirdunken!», noe absolutt alle vet, uten at det hindrer farfar i å følge opp med bevis i form av en artikkel på VG.no. Så skal det være en kort diskusjon om i hvilken grad det er rart at julapapir ikke skal i papirdunken. Konklusjonen skal være «jo, det e løye, men sånn e det blitt».
Ungen som henter pakkene skal finne flest pakker til seg selv i starten. Til dette skal alle de vokse si «du må spre det litt, du må spre det». Hentepakkeungen skal surne, og det skal oppstå diskusjon om dette med å spre pakkene, eventuelt om noen andre skal hente. «Viktig å ha ein goe spredning», skal farfar konkludere.
De voksne skal, gjentatte ganger, si «nei, nei, nei, vent litt med den, ta ein aen». Årsaken til at det skal ventes med akkurat den pakken skal forbli et mysterium.