[Milfrid]

Opprinnelig lagt inn av Niobe, her.

Vi må jo begynne med oss selv. Det er da i stadig økende grad voksne mennesker som hverken kan inviteres til eller forventes å dukke opp i sosiale tilstelninger som ikke er helt tilrettelagte. Hvis man ikke liker måten det inviteres på, ikke liker de andre som er invitert, ikke liker maten, ikke får vite på forhånd hva som skal serveres, ikke liker underholdningen, ikke liker bordoppsettet. Osv. Det er jo ikke rart barn ikke tåler motstand, foreldrene gjør jo heller ikke.

Amen til det!

Man må begynne med seg selv. Men vi har vært sære i matveien lenge da, det er ikke nytt. Jeg har mange triste eksempler på det. Jeg er 100% for å tilrettelegge for allergier og sykdom, hakket mindre innstilt på å legge til rette for alle dem som bare ikke liker noe, og med fullstendig manglende evne til å forsøke ulike typer mat.

Hadde en kjæreste som ikke likte fisk, og aldri spiste det. Med mindre det ble servert i sosiale sammenhenger og selskaper der det ville være veldig synlig om han ikke spiste det. Som er helt ok i mine øyne. Man må gjerne ha ting man ikke liker/spiser. Men jeg blir av folk som, omtrent med stolthet, ramser opp alt de ikke liker og ikke spiser. Og som forteller alle om hva ungene ikke liker. Jeg opplevde en gang en mamma som fortalte sønnen, som forsynte seg med poteter at «men Per, du liker jo ikke poteter!» Da kom Per på det, og spiste ikke potetene gitt.

Mine har fått beskjed om at det ikke heter «jeg liker ikke», men «jeg har ikke lyst på». Jeg har forøvrig to unger som er oppdratt prikklikt, hvor en er altetende og en sær i kosten. Så jeg tror virkelig ikke at matpreferanser handler om oppdragelse (alene). Særingen har heldigvis med årene forstått at han går glipp av en del ved å være sær, og er åpen til å prøve mye ting, og liker stadig mer mat. Puh.