[Timar]

Ja, jeg er jo i den samme prosessen selv.

De siste årene hadde vi ikke så mye omgang med andre som par, også pga pandemi, men jeg merker jo at en del av den selvfølgelige sosiale omgangen man er en del av som familie har blitt borte. Særlig de ukene jeg ikke har barna.

Jeg er veldig obs på at det er min situasjon som har endret seg, ikke andre sin. Det innebærer at hvis jeg ønsker at noe mer skal skje nå enn det gjorde da jeg var gift, så er det jeg som må ta initiativ til det. Det koster innimellom litt å strekke ut en hånd og spørre nye bekjentskaper om å møtes, eller å spørre eksisterende bekjentskaper om nye måter å være sammen på. Likevel, jeg skjønner at det initiativet ligger på meg. Og så blir jeg til gjengjeld helt utrolig lykkelig og takknemlig når andre tar kontakt med meg og foreslår ting jeg ikke forventer.

Jeg gjør også det jeg har lyst til, selv om jeg ikke får med meg noen. Det har jeg alltid gjort, da. Men på et eller annet dustete vis så var det mindre ensomt å gjøre ting alene (som å reise utenlands eller sitte på restaurant) da jeg var i et forhold, enn det er nå. Da var det et valg. Nå er det fortsatt et valg, men likevel annerledes.

Hvordan opplever du at den nye hverdagen har blitt, Ine?