[Charlie]

Vi har et system hvor man blir tatt inn etter alvorlighetsgrad. Er det mer hast eller mer alvorlig går du foran en som ikke har en så alvorlig skade. Så kan man jo si at «ja, men jeg trenger bare litt hjelp jeg - så kan jeg gå tilbake på jobb!» men da utfordrer man det prinsippet. Vil man det - egentlig? Den dagen du eller noen av dine nærmeste feiler noe alvorlig - så må du vente lenger fordi en utålmodig en må få komme foran så han kan komme tilbake til jobben sin? Da synes man fremdeles at det er ok? For det er jo prisen.

Spesialister som jobber privat gjør vel ikke nødvendigvis bare det. Volvat-leger osv og de andre i spesialistpraksis gjør ikke «bare» det her omkring. De jobber på sykehuset også. Det de gjør i den private praksisen sin er samlebåndsmedisin som er enkelt og lønnsomt. Var hos en for en stund siden som var helt ærlig på at hen kunne gjort hele prosedyren, men da måtte hen ha investert i «z» og «y». Så det hadde jo ikke vært like lønnsomt, da. Å sitte med alt det utstyret og ansette spesialsykepleier. Da heller gjøre samlebåndsmedisin og skrive refusjonskrav på spesialistsats. (Hen sa ikke den siste setningen. Det var min tolkning av det foregående hen faktisk sa).

Det betyr at det offentlige helsevesenet ikke får beholde inntektene av de relativt enkle oppgavene, men får en større forekomst av oppgaver som er dyre, kompliserte og sammensatte. (Og de sammensatte er også dyre). F.eks. eldre pasienter med flere ulike lidelser og sammensatte medisiner som skal hensyntas, de blir ikke lønnsomme. Kronikere blir ikke lønnsomme. Mye mas med dem. Så da blir den økonomiske «belastningen» eller hva man skal si større på fellesskapets helsevesen. Men arbeidsbelastningen blir også større. Når de enklere oppgavene blir borte og de kompliserte blir igjen vil arbeidsdagen bli tyngre. Samme med innleide vikarer. De er jo helt åpne på at det er deilig å være vikar fordi de ikke føler noe ansvar. De går bare hjem, de. Er ikke deres problem hvordan det blir på mandag. Siden de heller ikke var på jobb forrige uke, kjenner de ikke pasientene og de som er fast må fortelle dem alt eller gjøre ting for dem. Da blir belastningen ved mye vikarer større for dem som er faste. Eller omvendt; hadde flere jobbet fulltid, flere vært fast ansatt ville flere kjent prosedyrene og oppgavene og flere ville tatt ansvar for helheten. Da blir belastningen på den enkelte mindre.

I tillegg til det kommer at de private i liten grad (er mitt inntrykk) bidrar i fellesskapsoppgavene med å utdanne nye fagfolk (helsefaglærlinger, ambulanselærlinger, helsepersonell i praksis under opplæring - i grunnutdanning og spesialistløp) og jeg har et inntrykk av at de private i liten grad bidrar i forskningsprosjekter og annet. De jeg vet om er utelukkende knyttet til offentlige sykehus, ihvertfall.

Når en spesialist jobber privat er de også mye mindre tilgjengelige for pasienter som har behov for spesialist. Sist jeg var på legevakta, ringte legen opp på sykehuset og fikk først prate med spesialisten og deretter ble vi sendt opp dit. Dvs. først fikk hen bistand da vi satt der, noe legen vil ha glede av neste gang hen får tilsvarende pasient, og vi fikk tilgang på spesialist. En jordmor på en fødeavdeling er tilgjengelig for flere fødende, og er i tillegg tilgjengelig for folk som ringer for bistand og kan ta akutte ting som blir sendt til avdelingen (f.eks. sen abort). Det vil ikke en privatansatt jordmor være tilgjengelig for. Da er det noen som har booket jordmora på forhånd til sitt eget bruk.

I en situasjon hvor det ikke er nok fagfolk gir det samfunnsmessig mening å lage drivere som gjør at helsepersonell er tilgjengelig der det er behov for det, og at «behov» defineres etter medisinske behov og ikke hva den enkelte føler for. Og så kan det være litt kjipt når man synes man kaster bort tiden fordi «jeg skal bare». Men den dagen en nærstående er alvorlig syk så var det kanskje litt greit likevel.