[Skilpadda]

Dette blir nok veldig rotete fra min side, men jeg har en del strøtanker som jeg gjerne vil få ned i full fart før jeg jobber videre:

Jeg synes også barndomsskildringen var fantastisk og at resten av boken ikke var like bra. Jeg "likte" den første konfrontasjonen med "skurken" (han som voldtok både Hassan og Sohrab), som en illustrasjon av hvordan sadistiske og brutale personer vil kunne trekkes til ekstreme politiske og religiøse retninger og brutalisere dem samtidig som de selv korrumperes ytterligere av den makten de få. Jeg er fascinert av psykologien i totalitære regimer og ekstrem-hierarkiske bevegelser.

Jeg synes faren til hovedpersonen var gripende beskrevet som en "larger than life" farsfigur, som representant for og symbol på storheten (og også på det "gale"/råtne)i det gamle Afghanistan, og som sådan var det også interessant både hvor "hverdagslig" han ble etter at de dro til USA, og hvordan han falt i sin sønns øyne da han forstod at han var Hassans far. At faren hadde sveket og utnyttet Hassan og Hassans familie, slik Afghanistan svek og utnyttet dette folket, som jeg ikke husker navnet på. Og hovedpersonen, som er langt "svakere" enn faren, er han representant for de moderne eksilafghanerne som har latt landet i stikken og blir vestlige? Sohrab er den mishandlede og svekede "lausungen" som de har unnlatt å ta seg av eller tenke på, men som de bestemmer seg for å ta ansvaret for likevel. Er hovedpersonen derfor, til syvende og sist, "bedre" enn faren? Selv om faren var heroisk og moralsk og modig og alt slikt - han tok ikke ansvaret for Hassan, men sønnen hans ender opp med å ta ansvaret for Sohrab likevel.