[Pøblis]

Jeg fikk smake smellen på boligmarkedet ved to ulike boligtransaksjoner rundt samlivsbrudd på 80- og 90-tallet, og har hele tiden hatt en iboende skrekk for at dette skal skje igjen. Når folk mener det er en selvfølge at man bare kan kjøpe først og selge etterpå, har jeg kjent på ubehag - selv om det har vært helt greit i mange, mange år nå. Mange som er 10 - 20 år yngre enn meg har tatt både verdistigning og lav rente som en selvfølge, og synes jeg er en dinosaur som husker boliglån med 15 - 16% rente.

Bankene har jo på en måte prøvd å oppdra folk - i hvert fall ved hjelp av bestemmelser om egenkapital og advarsler om at man må tåle renteøkninger, men det er jo ikke så mye hjelp i når folk faktisk må inn i det boligmarkedet som faktisk er, når de etablerer seg.

Følelsen av å være nyskilt, med tapt egenkapital tilsvarende to årslønner, og ansvar for en 5-åring, sitter ennå i meg. Det er folk på min alder som aldri klarte å komme seg på beina etter å ha tapt på bolig og i tillegg mistet jobb. Så selv om mange av som etablerte seg på 80- og 90 tallet, sitter med store boligformuer og minimalt med gjeld i dag, er det også mange som har måttet starte på bar bakke igjen - eller som aldri kom helt gang igjen. det var jo ikke bare krakk i boligmarkedet. Folk mistet jobben og/eller gikk konkurs også. (Moralen er forøvrig "bli (boende) der du er!" og "ikke bli skilt!" hvis det kommer et nytt krakk.)